Notes

Dyman and Associates Publishing Book Reviews: Bokanmeldelse av 'jeg drikker som' av Betty Halbreich

Noen Manhattan kjendiser tendens til å drukne deres sorger i diamanter. Betty Halbreich fikk jobb dressing de rike og mektige.

(By LESLEY M.M. BLUME) - Betty Halbreich er privat kjent i lang tid. Som Bergdorf Goodman grande dame personlig shopper, har hun kledd de rike og mektige, koner av de rike og mektige, og ved anledning, de bare rike i 40 år. Hennes klienter har variert fra Babe Paley til Meryl Streep Candice Bergen; Hun samarbeidet på seismiske ser for "Sex and the City"; President Ford hengende når i sitt kontor mens Betty Ford merket klesskapet sesonger. Og hun synes å ha topografiske ekspertisen til hver stjerne og sosietetspike i byen.

Nylig imidlertid har denne publikum hatt å dele Ms. Halbreich, 86, med massene. I 2013 dokumentaren gledet "Spre min aske på Bergdorf's," Ms. Halbreich publikum som en overraskende salt mensch midt i en fantasiverden av fjær, paljetter og American Express AXP +1.16% svart kort. Lena Dunham, skaperen av HBO'S "jenter," er nå utvikler en TV-serie inspirert av Ms. Halbreich liv. De utålmodige, men kan tilfredsstille deres nysgjerrigheten mer umiddelbart med "Jeg skal drikke det," den lenge etterlengtede memoarer som Ms. Halbreich chronicles livet i garderoben og utover.

"Jeg skal drikke som" er i realiteten to sammenvevd memoarene: en detaljer Ms. Halbreich liv som en sartorial Pygmalion til den sosiale eliten, mens den andre diagrammer sin vei til denne abbor. "Fra barndom til barnet bruden en barnslig mor, jeg hadde alltid vært tatt vare på," hun rapporterer. Født i en velstående familie i Chicago, hun gift i en prangende hotel familie og flyttet med ektemannen til New York. Hun og hennes kvinnelige kohorter «handlet til vi falt... med et fravær av andre mål, klær ble vår eneste markører for suksess.»

Til tross for sin misunnelsesverdig Bonwit Teller og Stork Club eksistens, Ms. Halbreich skriver at i de tidlige år, hun aldri helt passer i "regionale style mote i New York" og funnet New York society "merkelig og aggressiv gresstorv." Selv om glupsk Tørkestativ, hun "hadde alltid marsjerte til min egen trommeslager når det kom til dressing," snu gensere bakover, for eksempel for å skille seg fra mengden. Ms. Halbreich ulykkelighet crescendoed som hennes manns utroskap økt; Hun returnerte dem i slag. Etter separasjonen fra ektemannen, Ms. Halbreich selvmordsforsøk og deretter tilbrakte en periode i en psykiatrisk institusjon.

Andre kvinner i Ms. Halbreich sirkel tendens til å drukne deres sorger i diamanter. Hun, derimot, trakk seg sammen og fikk en jobb. Det var en gang sa om tidligere Vogue redaktør Diana Vreeland (hvis karriere var også et senere i livet fenomen) at hun hadde mer stil enn penger, men viste tidligere i det siste. Ms. Halbreich tilsvarende parlayed god kjennskap til klær, smykker og sosiale vaner i en karriere i moteverdenen, først i Geoffery Beene, og senere i Bergdorf.

"Jeg skal drikke det," denne triumf føler hver bit like exhilarating som Mary Tyler Moores berømte skiftet fra peppy husmor karriere jente, og Ms. Halbreich er raske til å godkjenne den terapeutiske kvaliteter arbeid: jobben ga henne "egenverd, som var en ny følelse for meg... det var psykiatriske himmelen."

På Bergdorf, Ms. Halbreich raskt opphøyet seg over gulvet, der selger var som en blod sport ("de kvinnene... ville drepe for et salg," hun). En gang på lønn og frigjort fra sjakler av provisjoner, slo hun personlig shopping (en frase hun misliker) i en "kreative bestrebelser."

I denne bransje er sengen måte avgjørende. Når det er sagt, «Jeg ikke flatere eller gjøre fin-fin», advarer forfatteren oss. Som for kjendiser: «jeg ikke fawn over dem. det ville gjøre meg ubehagelig og, tror jeg, dem også. Hun skriver om hennes arbeid med en ganske usentimentalt (og til tider, nesten ufølsom) tone, som kanskje ikke bør være overraskende gitt henne daglig nærhet til forfengelighet, sikkerhetsproblemet, uønsket confessions og en rekke arbeidsplassen misbruk. "Noen," hun skriver, «tror at når de bruker mye penger, salg automatisk kommer med en tjener. Som en erfaren lege, har Ms. Halbreich sett og hørt alt (hun selv refererer til hennes klienter som "pasienter"). En sanser at hennes nerver har lenge siden mistet noen råhet.

Dramaet av Ms. Halbreichs personlige liv er hennes selvbiografi på sitt mest interessante under garderoben scener. Ms. Halbreich gjenskaper dialoger med forskjellige names-concealed-to-protect-the-innocent klienter, og børsene avslører Ms. Halbreich å være en slu navigator vanskelige sosiale status situasjoner samt en mote ekspert; disse recounted økter også belie iboende strangeness av hennes yrke. En klient trenger en dempet garderobe for en ferie med en mindre velstående venn; en annen kvinne med en dødssyke mann trenger litt shoppingterapi i påvente av hendelsen alvorlig.

Men dette er målrettede oppdrag med bestemte løsninger. Andre klienter bønnfaller ikke bare Ms. Halbreich foreslå bluser og jakker; trofaste flokk ofte til hennes Søk etter gjenoppfinnelse. Noen ganger er det et spørsmål om tilpasning deres identitet. Men andre krever nye helt, og spør Ms. Halbreich-på Guds i hånd måte, å tildele dem. En utveksling hadde en nesten eksistensielle kvalitet: presentert med en sølv-spangled skjorte, en klient protesterte, "Det er ikke akkurat meg." Ms. Halbreich svar: "Du ikke alltid vil se som deg." Selv de mest motstandsdyktige kunder, Ms. Halbreich hevder, "vind opp utsette meg til slutt"-inkludert en kvinne som, under konsultasjoner, ansikter Ms. Halbreich i stedet for speilet, "stole og foretrakk min mening over sin egen refleksjon"

Igjen, Diana Vreeland kommer til tankene: "Gi dem hva de ikke visste de ville," hun gang erklært. Dette er nettopp hva Ms. Halbreich gjør, og svært få har våget å si nei.
Ebøker er her å bli, enten vi liker det eller ikke. Folk kan nå lese (eller høre) bøker nesten hvor som helst og når som helst de behage. Hva pleide å være en aktivitet avhengig av papir og blekk og lys kan nå gjøres med et enkelt bord eller smartphone selv i rammen av en liten, mørk bås.

Teknologien som tillater oss å lese nesten alle bok eller et blad i digitalt format (med alle bilder og videoer som går med det) har sakte mistet sin evne til å forbause som flere og flere mennesker akseptere sin funksjonalitet og brukervennlighet i stedet for de tradisjonelle, klumpete trykte versjonen.